Nok en milepæl

For de som ikke har lagt merke til statistikken; Bussbloggen passerer 50 000 besøkende denne helgen. Hvem hadde trodd dèt da jeg først startet opp?

God helg, alle sammen!

Faksimile fra Bussbloggen fredag 09. mai 2008 klokken 23:32 - da passerte vi 50 000!

 

Bussemann - en nettstalker?

I dag bladde jeg gjennom gamle kvitteringer fra butikken der Hun jobber. Disse er som kjent påtrykt selgers navn, og dermed fyrte jeg av et skudd i nettmørket. Logget inn på Facebook, tastet inn fornavnet og initialene i etternavnet, og vips dukket det opp et bilde av Henne. Derfra var jo veien til gulesider.no kort, og et par tastetrykk avslørte adresse og telefonnummer.

Skummelt? Romantisk? Sykt? Eller rett og slett good old patetisk?

 

Kan man sote en frontrute?

I min ungdom (sic…) var det helt normalt å sote vinduene på bilen ved hjelp av solfilm. Vi klistret, dyttet luftbobler, tørket vann og skviste lim til blodproppen dundret i tinningen, men likevel var det håpløst å få det hundre prosent godkjent. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg brukte på dette tøvet uten å få det til, og jeg angrer. Jeg angrer på at jeg ikke lærte meg kunsten å sote et vindu, for i disse dager hadde det vært en praktisk egenskap å inneha.

Riktig. Det meldes om 19 grader og null nedbør. Sol fra nesten skyfri himmel. Sol som steker mot diger frontrute på bussen. Bak rattet sitter Bussemann iført hvit skjorte som kleber seg til kroppen, og et slips som kveler rundt svett hals. Så sitter man der i et par timer før man får reise seg opp, og først da innser man hvor fuktig det er mulig å bli på ryggen bare ved å sitte rolig… Det er en ganske selsom opplevelse å forsøke å skifte stilling i setet og samtidig høre sitteputen plaske som en vannseng. Ryggstøtten må vris opp og tørkes, sitteputen likeså. Og vi må ikke glemme skjorten og uniformsbuksen - to sikre kilder til fuktskader på en varm sommerdag.

Kjære passasjer - hvis du noengang ser en bussjåfør som reiser seg på en litt merkelig måte før han eller hun løfter armene litt ut fra siden og vifter med disse på mest mulig diskret vis, da vet du at sommeren har kommet. Det er varmt, det er klamt, det er fuktig. Men pokker heller - det er sommer!

 

Når homofili ikke lenger er interessant

I Bergensavisen 06. mai kan man lese om Arnljot Moseng som nå står fram som homofil. Han har tidligere vært aktiv nasjonalist med sterke nazistiske trekk, men levde samtidig et dobbeltliv som homofil. Som de fleste skjønner går ikke kombinasjonen nazist og homofil særlig godt sammen, derfor dette behovet for et dobbeltliv.

Å avslutte dette dobbeltlivet for å leve sitt liv som “stolt homofil” skal selvsagt applauderes - ingen skal behøve å skjule sin legning. Men jeg vil gjerne sitere litt fra artikkelen på BA.no:

Da han noen år senere tok steget ut av skapet, skjedde ingen verdens ting.

- Jeg hadde gruet meg til det i 35 år. Så ble det bare et antiklimaks. Folk sa stort sett «okei».

Dette er jo virkelig et tegn på at vi er på vei i riktig retning! Tiden da alle sperret opp øynene hvis noen stod fram som homofil er forbi, og det er ikke lenger like spektakulært med slike avisoppslag. Dermed kommer vi til mitt poeng; hva er vitsen med å gå til avisen for å “stå fram”? Trenger vi å vite at noen er homofile eller lesbiske? Trenger vi å lese i avisen at Arnljot har kommet ut av skapet? Eller skal vi rett og slett si “okei” og la det bli med det?

Jeg stemmer for sistnevnte.

I dag er Moseng stolt homofil. Han har regnbue-klistremerke på bilen sin, regnbue-armbånd rundt håndleddet og passer på å markere sin legning i mange sammenhenger.

Men i alle dager! Hva er vitsen med det da? De aller fleste homofile og lesbiske jeg kjenner er svært opptatt av å bli tatt på alvor og bli godtatt som mennesker, de er ikke interessert i å vifte med flagg og faner eller å klistre regnbuer overalt. Personlig tror jeg at dersom homofile og lesbiske ønsker å bli tatt på alvor bør de unngå å gjøre som Moseng. Jo mer man vifter sin legning i ansiktet på andre mennesker, jo fortere går folk lei.

Kjære Arnljot Moseng. At du nå kan leve ditt liv som den du er, er flott. At du ikke lenger trenger å fornekte din legning likeså. Men må du absolutt løpe til avisen for å fortelle om det?

 

I am in love with the Elkjøp-girl

Jeg ble inspirert av en post jeg leste forleden (jeg kan dessverre ikke huske hvor jeg fant den…), som nærmest var for en kontaktannonse å regne. Bloggeren beskrev sin store kjærlighet i form av en butikkansatt, men uten å røpe nok til at man skulle kunne identifisere noen. Vel, i ren inspirasjon og påvirket av nevnte blogger (samt McDonalds-girl-sangen) er det nå min tur.

Flere ganger har jeg handlet i denne butikken. Noen ganger bruker jeg lite penger, andre ganger får tusenlappene vinger. Men jeg sørger alltid for å havne i riktig kasse - hennes kasse. Allerede fra langt inne i butikken kan jeg se et par lysende vakre øyne som viderefører smilet fra hennes lepper, og idet man nærmer seg kassen blir hun oppmerksom på en i god tid før man står ved disken. Du skjønner, hun er ikke bare søt, hun er også utpreget serviceminded. Og det er en egenskap færre og færre innehar i disse dager.

La meg nå forsøke å etterape det blogginnlegget jeg nevner innledningsvis, og forsøke å beskrive vedkommende. Hvem vet, kanskje hun leser dette - eller kanskje noen vet hvem jeg skriver om. Butikken er en av mitt nærområdes største, og man kan finne alt fra ørepropper til mobiltelefoner til datamaskiner til flatskjermer der inne. Hun er iført hvit skjorte og som regel sort eller mørk bukse, hvilket virker å være butikkens uniform. Dessverre er hun ikke iført navneskilt, og alt jeg da har å gå ut fra er kassalappen som er påført selgers fornavn. Men siden butikken har flere kasser og flere ansatte er det jo ikke sikkert at navnet stemmer, så dermed er man like langt.

Frisyren er kort og mørk, og dermed akkurat up my alley. Går man fra pannelugg via to vanvittig nydelige øyne og ned til en ditto munn oppdager man en utpreget østlandsdialekt, hvilket bidrar til utvidet fascinasjon fra min side. Men så var det dette med å komme forbi fascinasjonen og tettere innpå dette mennesket man vil vite så mye mer om. Hardbarket ungkar som jeg er, med lengre tids pause fra sjekkescenen og kjøttmarkedene, har jeg ikke lenger like lett for å oppnå kontakt. Tilbakeholden, tenker du kanskje. Pingle er vel mer korrekt.

Mer er det vel ikke å si. Jeg har blitt tatt følelsesmessig til fange av denne kvinne, og det går sjelden mange timer mellom hver gang våre veier krysses i mine tanker. Kanskje et blogginnlegg kan kaste lys over noen følelser som ellers vil forbli undertrykket - leser du dette står det en kopp kaffe og et rolig kafèbesøk og venter på deg.

 

Man kan ikke annet enn å le

Jeg kunne skrevet en lang post om hvor opprørt jeg blir av Staffs seneste uttalelser i Fritzl-saken, men det er allerede ivaretatt i en rekke andre blogger og aviser. Jeg kunne skrevet en lang post om advokatens trang til å havne i media og å få trynet sitt i flomlyset, men også dette er behørig dekket av andre bloggere. Jeg kunne latt meg påvirke av alle avisoppslagene og radio- og tv-uttalelser i saken, og blitt djupt såra og vonbroten. Men det får andre ta seg av.

Alt jeg klarer å frambringe av følelser i denne saken er latter. Jeg mener selvsagt ikke selve saken, der en gammel gris har voldtatt og forgrepet seg på verst tenkelig vis for deretter å holde alle fanget i kjelleren - den saken snakker for seg selv, og er ingenting å le av. Staff derimot, se der har vi en latterkilde.

Intervjuer: Helt til slutt: Hadde du hatt noen kvaler mot å forsvare en mann som Josef Fritzl?

Staff: Jeg ville vært veldig takknemlig og sendt opp en takk til Gud hvis jeg hadde fått oppdraget.

Hvis det finnes ett sted det kunne være artig å være flue på veggen må det være et klient/forsvarer-møte i den saken! To gamle griser samlet rundt samme bord, mens de utveksler erfaringer, tanker og synspunkt. Litt som Beavis & Butthead, bare eldre.

Huh-huh, Tor-Erling - you said “butthole”!

 

Vi må passe på John Arne Riise i tiden som kommer

 

Norton roter bort viktige invitasjoner

Jeg fikk et brev i posten i dag - jeg ble invitert i festlig lag.

Dette synger Jokke i låten “Klassefest”, og man må vel kunne si at den invitasjonen jeg mottok forleden helt klart gir forhåpninger om “festlig lag”. Men Norton AntiSpam, som til nå har vært pålitelig og tillitsvekkende, har tatt seg den frihet å blokkere eposten og slette dens innhold. Alt jeg fikk var overskriften;

Invitation to world blowjob day

…men både dato, klokkeslett og ikke minst sted var borte!

Dette høres virkelig ut som en svært underholdende dag, og jeg vil gjerne delta i feiringen. Kjære Norton - gi meg bare denne ene eposten, så skal jeg aldri klage igjen!

 

Å behandle mennesker med respekt

Som bussjåfør møter jeg mennesker fra alle samfunnslag, og det forventes at jeg skal behandle alle med like stor respekt. Bussjåfører kurses i å tolke kroppsspråk og framtoning, og vi går også gjennom kurs hvor vi lærer mer om hvordan vi selv framstår i møte med andre. Det er lett å legge seg ned på hvileputen sin og gli gjennom livet i den naive tro at man kan folkeskikk og god oppførsel, men jeg må si det har gitt en del vekkere å delta på disse kursene. Selv om jeg innbiller meg at jeg møter alle med like stor grad av smil, høflighet og respekt er det fryktelig lett å synke ned i fordommene når man møter visse mennesketyper.

Alle jeg møter i løpet av en arbeidsdag har sin historie å fortelle, og alle har sitt eget livsløp å leve med. De aller fleste av mine passasjerer er i hovedsak såkalt “oppegående mennesker”, i full jobb med grei lønn, familie med 2,7 barn, hund og stasjonsvogn. Den klassiske prototypen på det som kalles “vellykket” i det norske samfunn. Men så har man de menneskene som har havnet litt utenfor det aksepterte og godtatte samfunnet, og som utviser en litt annen oppførsel enn de fleste er vant til.

Når en passasjer står i døren og vil inn har jeg bare et fåtall sekunder å gjøre meg opp en mening om det mennesket. Er vedkommende beruset, og vil han eller hun i så fall skape problemer? Har vedkommende tenkt å snike på bussen, og hvordan takler jeg i så fall den situasjonen? Kanskje vedkommende trenger hjelp til å komme seg inn på bussen, eller hjelp til å bære alle handleposene. Eller er det rett og slett bare en person som vil betale, sette seg ned, og slappe av på vei hjem fra jobb. I løpet av de få sekundene forventes det at jeg skal lese mennesket som står foran meg, og behandle personen ut fra min egen erfaring, personens framtoning, og ikke minst et eventuelt hendelsesforløp der og da. Og det er ikke alltid like enkelt å bedømme kroppsspråk, tonefall og gestikulering - uansett antall timer på skolebenken vil det alltid være situasjoner man ikke er forberedt på.

Alle mennesker har rett til å forlange respekt. Jeg forsøker å behandle alle mine passasjerer slik jeg selv ønsker å bli behandlet, og jeg mener bestemt at jeg på den måten unngår ubehagelige situasjoner. Mange kolleger forteller historier om rabiate passasjerer som nekter å innrette seg, eller fulle førtiåringer som oppfører seg som idioter og bare skaper krøll. Men jeg står på mitt, og jeg har den dag i dag ennå til gode å komme ut for virkelig ubehagelige situasjoner ombord i bussen. Allerede idet passasjeren står i døren og blir møtt av en hyggelig bussjåfør er grunnlaget lagt, og man vil da ved en eventuell konfrontasjon ha et slags etablert forhold til vedkommende som gjør at det blir enklere å komme ut av situasjonen uten bråk og ubehageligheter. Og ikke minst er det viktig å etablere et positivt forhold til sine passasjerer allerede ved ombordstigning - da blir jo også terskelen for å lage bråk og kvalme mye, mye høyere.

Alt dette vet jeg av egen erfaring, og jeg kommer til å fortsette på samme måte til det motsatte er bevist. Å behandle mennesker med respekt men samtidig framstå som tydelig uten å bli autoritær er utrolig viktig når man er ansvarlig for mange titalls mennesker i bussen, på samme måte som det er viktig å skape god stemning blant de reisende. Dette kan for eksempel gjøres ved å legge inn en aldri så liten pissepause dersom turen inn til by’n er lang på en fredagskveld, eller man kan slå av en prat med russen helt bakerst i bussen som drikker og har det trivelig. Det er utrolig hvor mye man oppnår ved å ikke heve seg over andre mennesker, og det er også utrolig hvor mye man oppnår ved å snakke med og ikke til de man ønsker å prate med.

Det nærmer seg mai og russetid. I stedet for å kjefte på de som drikker i bussen eller gå til det skritt å kaste alle ut foretrekker jeg å ta en tur bak i bussen, fortelle i klare ordelag hvem som bestemmer og hvilke regler som gjelder - før jeg overrekker en søppelpose og ber alle sammen om å samle tomgods i den før de går av bussen. Jeg slipper å rydde, russen slipper å lage bråk - og vips har man en mye triveligere bussreise.

 

Seriemester 2008?

Det er søndag, og aftenens hovedkamp fra Eliteserien i fotball er Brann - Lillestrøm. Kampen sendes direkte på TV2, men de av oss som er heldige innehavere av sesongkort på Brann Stadion vet selvsagt å benytte seg av dette. Kveldens kamp blir spennende av flere grunner. Lillestrøm er alltid en verdig og vanskelig motstander, og nå som både Brann og LSK framstår som “skadde dyr” (sitat fra Mons Ivar Mjelde) blir det litt av en batalje denne søndagskvelden. I tillegg blir det jo artig å se hvilke krumspring duoen Fjørtoft/Nordlie vil finne på langs sidelinjen - Helan og Halvan var artig da jeg var yngre, og jaggu har vi fått Eliteseriens versjon i levende live.

Så til de mer alvorlige fakta. Jeg bruker ordet “alvorlig” i ordets minst alvorlige utgave, siden jeg vet at det finnes mye der ute i verden som er mye, mye viktigere. Men som et geni engang sa: “Av alle uviktige ting er fotball det viktigste!” (fritt sitert). Saken er nemlig den at dersom Ham-Kam og Molde vinner sine kamper søndag kveld og Brann taper for Lillestrøm, viser tabellen (skrekk og gru) at Brann ligger nederst. Direkte nedrykk. Skam og nedverdigelse. En repetisjon av forrige seriegull som ble etterfulgt av nedrykk i -64.

Med tabellsituasjonen i bakhodet og det røde tøyet sirlig lagt fram på sengekanten er det bare èn ting å si: