Hendelsene i denne posten stammer fra virkeligheten, men tid og sted kan være forandret for å forhindre identifikasjon av de impliserte.

I september måned passerte jeg 5 års ansettelse hos min arbeidsgiver. Det siste knappe året har jeg hatt fast rute, og dermed også svært mange faste passasjerer. Slik det jo ofte blir når man ser de samme ansiktene og hører de samme stemmene dag ut og dag inn; man får etterhvert et slags forhold til menneskene og ser forbi de trøtte morgenstundene og slitne ettermiddagsturene. Kanskje man også lærer seg en del navn, det være seg ved påfyll av kort (hvor navnet står trykket på baksiden) eller ved tilfeldigvis å ha overhørt samtaler bak i bussen. Kanskje man møtes på fritiden, i butikken eller langs et fortau på en kveldstur. Tilfeldige møter, men dog møter som gir en følelse av en slags tilhørighet.

Det er en av disse passasjerene jeg vil fortelle litt om. Vedkommende var en av dem som tok den samme bussen hver morgen, fra samme holdeplass og til samme tid hver eneste dag. Han var en av dem som alltid var litt for sen ut døren hjemme, og dermed måtte løpe til bussen. Jeg ble fort klar over hans manglende evne til å være “i rute”, så det ble til at vi ofte stod på holdeplassen og så hans 100-meter sprint opp bakken for å nå bussen. Og det ble alltid tid til en liten samtale mellom innpustene da han omsider stod i døren. Jeg med mine små spydige stikk, han med sin tunge pust og unnskyldende setninger. Det ble etterhvert fast rutine, og faste rutiner er gode å ha.

Men så en morgen var det noe som forandret seg. Vi ankom holdeplassen til rett tid, og de ventende passasjerene bordet bussen. “Sprinteren” var, som seg hør og bør, ikke tilstede, men siden dette var vanlig var det ingen som reagerte nevneverdig. “Han kommer nok løpende”, sa folk bak i bussen. “Du får bare vente litt, sjåfør”. Minuttene gikk, og vi kunne ikke vente lenger. Kanskje forsov han seg denne dagen, eller kanskje han hadde tatt en fridag på grunn av sykdom eller rett og slett for å ha litt fri med barna.

Dagen etter var han heller ikke på holdeplassen, og selv etter et par minutters venting kom det ingen løpende opp bakken. “Han har nok tatt en tredagers”, mumlet folk. Mens vi flirte litt i skjegget. Med denne tanken i bakhånd var det ingen som reagerte neste dag heller. Og så ble det helg.

Den påfølgende uken kjørte jeg ettermiddagsskift, og dermed forsvant bekymringen for vår faste passasjer. Helt til helgen igjen stod for døren, da tok jeg meg i å undres over hvorvidt han ville være på plass mandag morgen som vanlig. Men nei, mandagen kom uten sprint og tung pust, og vi kjørte mot sentrum som normalt. Det var først da vi ankom sentrum at en av de andre passasjerene kom fram til meg og fortalte hva som hadde skjedd.

“Jeg så at du ventet på holdeplassen i dag også, sjåfør”, sa hun stille. “Det trenger du ikke gjøre lenger, han du venter på døde for halvannen uke siden”.

Der hadde vi altså sittet, en morgenfrisk bussjåfør og hans buss halvfull av trøtte ansikter, og spøkt om tredagers og “sykdom” for å dra på fjellet med ungene. Og mens vi spøkte og flirte hadde han altså gått bort. Helt plutselig, uten forvarsel. Det stakk i meg da jeg ble fortalt hva som hadde skjedd, og selv om jeg ikke kjente vedkommende personlig var det som om en bekjent hadde gått bort. Dette var en mann jeg hadde møtt mange ganger på vår lokale butikk; vi bodde i samme område og møttes titt og ofte blant ferske rundstykker, ukeblader, epler og bananer, og vi slo alltid av en liten prat om løst og fast. Av og til hadde han familien med på butikken, og jeg fikk hilse på kone og barn.

Nå sitter kone og barn igjen uten mann og far. Og bussen venter ikke lenger på Sprinteren i bakken.