Bussbloggen

Av og til tenker man over hva som kan skje mens man er på jobb. Som bussjåfør frakter jeg fulle folk hver eneste helg på “vorspielbussene” inn til sentrum, og en sjelden gang kjører jeg også nattbuss. Men når jeg ser videoer som denne blir jeg sittende halvveis lamslått i stolen, og jeg håper inderlig at jeg aldri kommer ut for slike passasjerer. Det er sikkert mange som vil le av denne videoen, men jeg vil likevel advare om at filmen inneholder sterke scener. 

Ville du grepet inn hvis du så en bussjåfør bli utsatt for dette? Eller ville du latt være å blande deg inn i noe du ikke har noe med? Jeg vet at mange ser ned på bussjåfører, og jeg forventer ærlig talt ikke mye støtte i denne saken. Når jeg ser opptak som disse sitter jeg igjen uten ord, helt målløs og skremt.

Jeg har vært på juleshopping. Eller, jeg har vært medhjelper på juleshopping. Hvilket betyr at jeg har gått to meter bak en shoppende kvinne og båret alle de innkjøpte tingene, i tillegg til en snerten liten dameveske. Jeg har trippet lett på tå for å vekke minst mulig oppsikt, men det er jo selvsagt en håpløs oppgave å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet når man som mann i sin beste alder vandrer rundt blant stringtruser, hårfarge og diverse remedier til bruk ved hårfjerning. Man må derfor sørge for at avstanden fram til den kommanderende kvinne er ett hundre prosent korrekt; ikke for nært, for da går man bare i veien - men heller ikke for langt bak, da ser man bare ut som en grisete gubbe som vandrer hvileløst mellom trusehyllene. For det er helt tydelig at man ikke skal kjøpe noe, der man går med tåkete blikk og vondt i lommeboken. Men etter en stund, omtrent når kvinnen med sort belte i shopping går inn for sitt ørtende prøveromsbesøk, oppdager man at det er flere av oss.

I begynnelsen er man bare opptatt av å holde følge med hurtigtoget på jakt etter julebordantrekk. Men etterhvert løfter man blikket, og det er da man ser det. De bevegelige tinnsoldatene, bærende på kåper, strømpebukser, kjoler og topper. Og selvfølgelig; en snerten liten dameveske på armen. De er menn, men for en stakket stund er de degradert til sherpaer. Bærere av gods og gull, og gode å ha når kvinnen trenger en second opinion om dagens femtende antrekk. At mannens mening ikke blir verdsatt er noe alle vet; en kvinne spør bare for å være høflig, og velger alltid det motsatte av hva mannen anbefaler.

Jeg stopper opp, bryter vandringen for å scanne butikken. Blikket flyter rolig fra hylle til hylle, og overalt finnes menn med lutet rygg tynget av klærne som fyller favnen. En kvinne som finner et plagg som kanskje skal kjøpes sørger alltid for at ingen andre skal få tak i plagget før det er tilstrekkelig utprøvd og testet. Dermed blir det mannens oppgave å bære plagget til prøveromsprosedyrene kan igangsettes. Menn i denne situasjonen går stort sett på autopilot. Radaren stilles inn på “avstand til målet: 2 meter - lock on target: kvinne med giftering og smellekjeft - voiceover: si “ja, kjære” med jevne mellomrom“.

Slik går timene. Butikkene er mange, bæreposene likeså. Og når man i den niende butikken er nedlesset av én eller to poser fra hver butikk man har vært i, og i tillegg skal bære/passe på plagg som ikke ennå er prøvd, da kan selv den mest sindige mann miste motet og selvbeherskelsen. Dette er de menn man kan se utenfor butikken. Like utenfor døren, slik at kvinnen fremdeles kan få tak i ham. Men langt nok unna til at hjernen får koble ut og armene får hvile mens posene står på en dertil egnet benk. Så står han der, svett i pannen, rød i kinnene, og med den lille snertne damevesken på armen. Mens han ser på de vandrende tinnsoldatene som ennå ikke har mistet motet, og tenker: “Bare vent, snart er det din tur. Snart står du her i mine fotspor og tørker svette og tårer med én av de mange kjolene som er kjøpt inn til ære for ett julebord”.

Bak enhver shoppende kvinne går en tafatt mann, med en tåre i øyekroken, femten poser i hendene, og en snerten liten dameveske på armen. Og i romjulen er de tilbake; da skal alt byttes…

De av dere som har for mye fritid og dermed blir sittende å bla bakover i gamle bussbloggposter synes kanskje at det tynnes i rekkene. Hvilket er helt korrekt; jeg foretar i disse dager en liten opprydning i bloggen hvor jeg fjerner noen av de postene jeg er minst fornøyd med, og som strengt tatt ikke hadde noe her å gjøre i utgangspunktet. Man utvikler seg som skribent og blir mer og mer oppmerksom på hva som egner seg på trykk, samtidig som man erkjenner at ikke alt man har skrevet var en like stor suksess.

Med tanke på den nært forestående begivenheten har jeg altså kostet gamle nyheter under teppet, og gjør de siste forberedelser fram mot det som skal skje. De av dere som allerede har uttrykt nysgjerrighet må vente en stund til, og dersom denne posten bringer usikkerhet og vitelyst til flere lesere kan jeg bare si én ting.

Noe er på gang, og det blir spennende dager for Josefine Bussemann!

Illusjoner brytes, førsteinntrykk knuses, og de gode tankene om Bussemann blir brått til skrekk, gru og redsel. Alle små fnugg av medmenneskelighet forsvinner som dugg for solen i det jeg forlater en gråtende kvinne på perrongen. Ja, det er en brutal verden vi lever i, og selv tilsynelatende snille bussjåfører kan være snerrende monstre som ikke tar fem øre for å la eldre kvinner stå nedbrutt i tårer på en kald perrong.

La meg forklare…

Følgende situasjon utspant seg tirsdag kveld, et sted nær Bergen sentrum:

• Bussemann: *plasserer en cd i spilleren og skrur lyden opp til behagelig nivå*
• Kvinne i 70-årene: *reiser seg fra sitt sete bak i bussen og setter seg helt, helt framme ved sjåføren*
• Bussemann: *banner innvendig, og skrur ned musikken*
• Kvinne i 70-årene: “Nei, ikke skru ned er De snill”.
• Bussemann: *skrur opp med et smil*

Så blir det stille en stund, mens musikken strømmer fra høyttalerne. Etter litt over fem minutter er låten ferdig. Jeg kaster et blikk til siden, og ser kvinnen tørke tårene med sitt lille lommetørkle.

• Kvinne i 70-årene: “Det var snilt av Dem, sjåfør. Takk skal De ha”.
• Bussemann: “Bare hyggelig. Jeg liker melodien godt selv, så…”.
• Kvinne i 70-årene: “Min mann og jeg lyttet ofte til den låten sammen. Både hjemme og på reise. Jeg kan ikke huske hvem som synger den, for det var en annen enn den De nettopp spilte. Men jeg kjente melodien igjen”.
• Bussemann: *vet ikke helt hva han skal svare her* “Det var hyggelig å høre”.
• Kvinne i 70-årene: “Men han er død nu. Han gikk bort for en del år siden, og så spilte de den melodien i hans begravelse. De ser kanskje at jeg måtte ta til tårene, jeg gjør ofte det når jeg hører den melodien”.
• Bussemann: *stille*
• Kvinne i 70-årene: “Men nu skal jeg av på neste stopp, så hvis De er så vennlig å stanse der borte… De må ha en trivelig kveld videre, sjåfør. Og takk for melodien”.

Dermed var hun borte, den mystiske damen som fikk kjenne på savnet etter sin mann. Alt på grunn av melodien jeg spilte i bussen. Jeg spurte i en tidligere post hva som er “riktig” bussmusikk. Vel, denne hendelsen fikk meg til å tenke at det ikke bare er opp til meg; mine passasjerer har også sine minner knyttet til forskjellige stykker musikk. I kveld fikk jeg et tydelig eksempel på det, det jeg forlot den gråtende kvinnen på perrongen.

Nå lurer du kanskje på hvilken melodi det var som fikk den eldre kvinnen til å minnes sin avdøde mann? Melodien heter “The Maid of Coolmore”, og er en gammel irsk kjærlighetssang. Versjonen du kan høre her ble spilt inn i 1995, og finnes på samme utgivelse som melodien fra posten “Bussemann synger”.