Illusjoner brytes, førsteinntrykk knuses, og de gode tankene om Bussemann blir brått til skrekk, gru og redsel. Alle små fnugg av medmenneskelighet forsvinner som dugg for solen i det jeg forlater en gråtende kvinne på perrongen. Ja, det er en brutal verden vi lever i, og selv tilsynelatende snille bussjåfører kan være snerrende monstre som ikke tar fem øre for å la eldre kvinner stå nedbrutt i tårer på en kald perrong.

La meg forklare…

Følgende situasjon utspant seg tirsdag kveld, et sted nær Bergen sentrum:

  • Bussemann: *plasserer en cd i spilleren og skrur lyden opp til behagelig nivå*
  • Kvinne i 70-årene: *reiser seg fra sitt sete bak i bussen og setter seg helt, helt framme ved sjåføren*
  • Bussemann: *banner innvendig, og skrur ned musikken*
  • Kvinne i 70-årene: “Nei, ikke skru ned er De snill”.
  • Bussemann: *skrur opp med et smil*

Så blir det stille en stund, mens musikken strømmer fra høyttalerne. Etter litt over fem minutter er låten ferdig. Jeg kaster et blikk til siden, og ser kvinnen tørke tårene med sitt lille lommetørkle.

  • Kvinne i 70-årene: “Det var snilt av Dem, sjåfør. Takk skal De ha”.
  • Bussemann: “Bare hyggelig. Jeg liker melodien godt selv, så…”.
  • Kvinne i 70-årene: “Min mann og jeg lyttet ofte til den låten sammen. Både hjemme og på reise. Jeg kan ikke huske hvem som synger den, for det var en annen enn den De nettopp spilte. Men jeg kjente melodien igjen”.
  • Bussemann: *vet ikke helt hva han skal svare her* “Det var hyggelig å høre”.
  • Kvinne i 70-årene: “Men han er død nu. Han gikk bort for en del år siden, og så spilte de den melodien i hans begravelse. De ser kanskje at jeg måtte ta til tårene, jeg gjør ofte det når jeg hører den melodien”.
  • Bussemann: *stille*
  • Kvinne i 70-årene: “Men nu skal jeg av på neste stopp, så hvis De er så vennlig å stanse der borte… De må ha en trivelig kveld videre, sjåfør. Og takk for melodien”.

Dermed var hun borte, den mystiske damen som fikk kjenne på savnet etter sin mann. Alt på grunn av melodien jeg spilte i bussen. Jeg spurte i en tidligere post hva som er “riktig” bussmusikk. Vel, denne hendelsen fikk meg til å tenke at det ikke bare er opp til meg; mine passasjerer har også sine minner knyttet til forskjellige stykker musikk. I kveld fikk jeg et tydelig eksempel på det, det jeg forlot den gråtende kvinnen på perrongen.

Nå lurer du kanskje på hvilken melodi det var som fikk den eldre kvinnen til å minnes sin avdøde mann? Melodien heter “The Maid of Coolmore”, og er en gammel irsk kjærlighetssang. Versjonen du kan høre her ble spilt inn i 1995, og finnes på samme utgivelse som melodien fra posten “Bussemann synger”.