Mange snakker om ungdommens manglende respekt og nedadgående livsstilskurve. Det snakkes om skoleleie barn og ungdommer som gir blanke i alt og alle, og som vokser opp til å bli en generasjon med trygdesnyltere og arbeidsledige latsabber. Men i dag fikk jeg et glimt av håp, et innblikk i en framtid som kanskje ikke er så verst likevel. Følgende utspant seg nemlig på bussen i ettermiddag, idet vi befant oss i et av omegnens penere strøk. Kanskje ikke det estetisk vakreste, men området er fylt av stive overlepper og falske smil i mengder som ville fått selv de peneste Frognerfitter til å se ut som slappe vaskefiller.
Situasjon: En mor (ca 45 år) og hennes datter (8-10 år) er i ferd med å forlate bussen på endestoppet.
Bussemann: “Hadet bra, og ha en fin kveld!”
Snobbedame: *snøft*
Datter: “Hadet sjåfør!! Mamma du må si hadet til bussjåføren”
Snobbedame: “Vi snakker ikke med bussjåfører, vennen min.”
Datter: “Hvorfor ikke det? Hadet sjåføren!”
Snobbedame: *trekker ampert i datterens arm* “Slik er det bare, kom igjen nå.”
Datter: “Men mamma, det er slemt gjort!”
Bussemann: *lukker dørene, smiler for seg selv, og skrur opp lyden på anlegget*
PS: Er det flere der ute som føler det litt merkelig å skrive ordet “hadet“? Det er et helt vanlig, dagligdags ord å bruke i samtaler, men skriftlig ser det liksom litt snodig ut. Men kanskje det bare er meg.
Av og til dukker det opp lysglimt fra uventet hold. Fra hold så uventet at det er som lyn fra klar himmel. Jeg har blitt truffet av et slikt lyn og antastet av et lysglimt fra uventet hold!
I kampen om billetter til Metallicakonserten ble vi vitne til fusk og fanteri, og mens vi kunne se svartebørshaiene meske seg måtte vi andre slåss innbyrdes om de attraktive billettene. Jeg logget inn på den aktuelle nettsiden for billettkjøp, og etter tre kvarter med svetting og tenners gnissel fikk jeg bekreftelsen på at billettene var i boks. Så, kun kort tid etter ble det bekreftet at selveste KISS kommer til Bergen. Julaften og 17. mai på samme tid! Men så slo det meg; hva om jeg ikke får tak i billetter? Hva om 20000 hvitmalte bergensere må kjempe med nebb og klør om disse billettene?
Det var da, midt i den verste usikkerheten og fortvilelsen, jeg fant denne eposten i min innboks.
Det er slik at jeg har stått på en eller annen mailingliste til BergenLive, og der får jeg stadige tilbud om å forhåndskjøpe billetter. Akkurat nå har jeg en sånn mail ang. Kisskonserten her i innboksen, og jeg VET at jeg kommer ikke til å kunne bruke den til noe. Vil du ha den? Så kan du evt. se om du får kjøpt noen billetter på forhånd? Jeg bare synes det kunne vært en grei ting, jeg mener, jeg VET jo med sikkerhet at jeg kommer ikke til å bruke den, så hvorfor ikke gi noen andre som dessuten virkelig VIL på konserten, muligheten til å prøve ihvertfall.
Märtha Louise, stand down. Det er en ny engel i byen, og hennes navn er Eirin. Frøken Roteskuff personlig. Her sitter altså denne vidunderlige kvinne og har mulighet til å skaffe seg de ettertraktede billettene før galskapen tar til, og så velger hun altså å gi bort muligheten til en stakkars bussjåfør. Aldri har vel ordet “målløs” vært mer passende.
Så her sitter jeg, med bekreftelsen på at KISS-billettene er bestilt og betalt. I halsen er det en stor klump, i øyekroken en liten tåre. Og fra hjertet sender jeg en stor klem (ja, jeg tar meg den frihet) til den reddende engel Eirin. Det finnes fremdeles godhet, og det finnes fremdeles mennesker som faktisk gjør noe positivt for andre i stedet for å profittere på andres uhell. Derfor går det en stor takk til denne kvinne, som gir meg mulighet til å rocke hele natten og feste hver eneste dag!
Av og til klarer jeg å ta innover meg at jeg kjører faste ruter. Da innser jeg at passasjerene mine også eksisterer utenfor bussen, i den virkelige verden. Et slikt øyeblikk oppstod i dag, da jeg befant meg i min lokale dagligvareforretning. Jeg stod godt plassert blant hyller fulle av godteri for å finne noe som kunne friste Karius og Baktus på en lørdagskveld, da jeg plutselig hørte en liten unge hviske bak meg:
“Mamma… Der e’ bussjåføren. Han kjøper snop!”
PS: Jeg var kledd i sivile klær, og ble altså gjenkjent selv om jeg ikke gikk i uniform. Skummelt…
Ikke mer enn to dager etter at jeg postet filmen og innlegget om ran på buss skjer dette. En buss havner i grøften etter en litt uheldig manøver, og en av passasjerene ser sitt snitt til å stjele vekslepengene i forvirringen som oppstår. Her har altså en bussjåfør vært uheldig og havnet av veien, og som om ikke det var nok presterer en av passasjerene å forsyne seg av pengevesken. Hvor smålig og frekk går det an å bli?
Jeg merker at jeg blir utrolig provosert, og håper at kameraovervåkning på samtlige busser innføres sporenstreks!
Det jobbes for tiden med å innføre et billettsystem i Bergen som forhåpentligvis vil gjøre hverdagen enklere for sjåførene og passasjerene. Man vil kunne betale på forhånd, enten ved bruk av automat på holdeplassen eller på internett. Dette vil effektivisere ombordstigningen betraktelig, men det er en annen side ved dette som opptar meg mer. Det nye billettsystemet vil, dersom det fungerer som det skal, fjerne en stor del av pengene fra bussen. Dette vil bidra til å redusere ransfaren, og på den måten gjøre at sjåføren får en tryggere hverdag. Man vil selvsagt ha et lite beløp for å kunne betjene de (få) som ønsker å betale på bussen, men den overhengende trusselen vil forhåpentligvis forsvinne.
Jeg har aldri opplevd å bli ranet selv (bank i bordet), men jeg vet om flere nære kolleger som har vært utsatt for ran. Det er en konstant fare for alle yrkesgrupper som behandler kontanter, og jeg håper virkelig at det nye systemet vil gjøre at vi får utføre vår jobb på tryggest mulig vis.
Her er en liten filmsnutt som viser hvor galt det kan gå.
Nettavisene oversvømmes av anonyme kommentarer. Omtrent hver eneste sak etterfølges av en “si din mening”-lenke, der hvem som helst kan komme med sine ytringer fullstendig anonymt. Joda, det har skjedd at diskusjoner har blitt stengt på grunn av innholdet i enkelte kommentarer, men listen ligger ganske høyt. Det samme gjelder tv-debattene, som avsluttes med innringere som får si sine meninger på luften mens rulleteksten går. Dette er nok mye mer sensurert og redigert siden de ansvarlige bestemmer hva som skal på luften, men konseptet er det samme:
Folket må få si sin mening!
Etter at jeg fikk en fast spalte på BT.no har jeg i det lengste forsøkt å unngå kommentarfeltene. Jeg visste på forhånd at det ville komme negative kommentarer, jeg har såpass innsikt i omgivelsene at jeg vet hvordan en del mennesker ser på oss bussjåfører. Men til slutt måtte jeg krype til det metaforiske korset og ta en titt, og jeg må si at jeg ble positivt overrasket. De negative kommentarene er, så langt jeg har lest, kraftig i mindretall, og det er stor overvekt av svært positive tilbakemeldinger.
Litt verre er det med de tilbakemeldingene som ikke er synlige. De finnes ikke i kommentarfeltene under artiklene eller som kommentarer her i bloggen, men de kommer anonymt via kontaktskjemaet mitt. Jeg velger bevisst å ikke publisere noen av disse epostene siden det bare ville være å helle bensin på bålet; disse som sender inn slike anonyme “hat”-eposter fortjener rett og slett ikke bedre enn å ties ihjel. Derfor velger jeg å ikke legge ut noen av disse mailene, men jeg vil gjerne få si at jeg blir litt skremt av holdningene som utvises. Det virker å være fritt fram så lenge man er anonym, og det er tydeligvis en kjensgjerning blant enkelte at bussjåfører (eller, yrkessjåfører generelt) er fritt vilt.
Ja, jeg lar meg irritere. Selv om jeg vet bedre. Men jeg kan ikke nekte for at det går inn på meg når noen skriver om mitt yrke i så sterke ordelag som enkelte gjør. Jeg er bare en enkel bussjåfør, og det er det hele. Men det virker å være tilstrekkelig for de som ønsker å rakke ned på en hel yrkesgruppe.
Av og til lurer jeg på om det er verdt det. Min spalte på BT.no skal opp til vurdering om en måneds tid, da får vi se hva avgjørelsen blir.
Jeg kastet meg hodestups inn i kampen, og gikk seirende ut med mine billetter til Metallica-konserten. Fullt så dramatisk var det selvsagt ikke; alt jeg behøvde å gjøre var å logge meg inn på Billettservice.no like før 09:00, vente en stund og klikke meg forbi et par “siden kan ikke vises”-meldinger, før jeg til slutt kunne trekke kredittkortet og printe ut bekreftelsen. Jeg skal på konsert, og det uten å måtte ty til kaptein Sortebørs. Denne gang var jeg forberedt mentalt og økonomisk på at det ble kjøp av billett til blodpris, men det slapp jeg altså. Skjønt, noen vil nok hevde at en billettpris på nesten 900 kroner i seg selv er blodpris, men dem om det.
Seint på 1980-tallet og godt ut på 90-tallet var Metallica mine store helter. Ikke misforstå - Metallica-platene har fremdeles æresplassene i mine velfylte Bennohyller, men det er liksom noe spesielt ved den musikken man vokser opp med. Jeg har ikke tall på hvor mange walkmans med hodetelefoner jeg har slitt ut eller hvor mange kassetter jeg har tatt opp og laget båndsalat av, men det har nok blitt noen meter. Metallica var, sammen med Guns N’ Roses, det helt store, og lykken var derfor fullkommen da jeg fikk overvære dem live flere ganger på 90-tallet. Jeg var til og med så heldig (og velplassert, må vite) at jeg fikk håndhilse på selveste James Hetfield da bandet var på vei på scenen i Oslo Spektrum for å gjennomføre en av de råeste konsertene jeg noensinne har sett. Datoer og denslags har aldri vært min sterke side (kanskje noen av leserne husker disse datoene?), men jeg fikk såvidt jeg husker sett Metallica to ganger i Spektrum og én på Valle Hovin. Eller tenker jeg på Guns N’ Roses når jeg sier Valle? Det er mulig, der vet jeg i hvert fall at jeg var - den billetten henger fremdeles på veggen.
Så, i 2003, var jeg igjen i Oslo Spektrum for å se de gamle helter gjøre jobben. Metallica stod på scenen, og det var vel egentlig det. Jeg satt igjen med en følelse av å nettopp ha spilt verdens dyreste cd på et overdimensjonert stereoanlegg, og den snikende følelsen av å ha blitt snytt for billettpengene var absolutt tilstede. Herr Hetfield var edru, og dermed forsvant hele den enorme Metallicaopplevelsen for min del. Joda, musikken var definitivt rå og heftig, men i forhold til 90-tallets Metallica framstod de nå som bleke kopier på jakt etter sin nye form. Tre herrer, kortklipt og skjeggete og med en upåklagelig påkledning, stod som såvidt bevegelige tinnsoldater foran hver sin mikrofon, mens en tilårskommen danske dasket løs på noen stramme skinn.
Man kan selvsagt ikke se bort fra at min egen alderdom og edruelighet også spilte en rolle i det hele, men det kunne ikke skjule skuffelsen over å se bedehusversjonen av Metallica. Det er derfor med en viss spenning og forventning jeg ser fram til konserten her i Bergen til sommeren. Jeg har betalt i underkant av 900 kroner for opplevelsen, og den bør bli bedre enn i 2003.
For å understreke mitt poeng viser jeg først et videoklipp fra 2006. Ny bassist, kortklipte karer med propert antrekk, og en svært stillestående vokalist klarer ikke helt å gjenskape de gode gamle dager. Ta en titt på det neste klippet etterpå. Der får du samme låt, men fra en konsert i 1989.
Jeg vet at man ikke skal oppfordre noen til å drikke. Tro meg, jeg har fått høre det etter at jeg selv hoppet på vannvognen. Men kjære James og resten av gjengen - det går kanskje an å ta én stiv en før man går på scenen? For publikums skyld?
(Jada, jeg vet at jeg egentlig har tatt en selvmedlidenhetspause fra bloggen, men jeg måtte bare få det ut.)
At fotgjengere kan være en plage i trafikkbildet er viden kjent. At de kan være til fare for både seg selv og andre likeså. Iblant får man inntrykk av at saueflokker på beite oppfører seg mer strukturert enn fotgjengere, og desto bedre føles det da når man får et glimt av hevn. God gammeldags bussjåførhevn slik jeg fikk oppleve søndag ettermiddag, takket være en temperaturøkning fra -3 på lørdag til +6 søndag.
Lørdag snødde det i bøtter og spann her i byen, visstnok mer enn det har gjort på ett døgn siden midten av 1980-tallet. Men som seg hør og bør her i denne byen forsvant det fort. Litt for fort, kan man kanskje si. Spesielt dersom man er et avløpsrør eller et sluk langs hovedveien. Hurtig snøsmelting kombinert med dårlig røropplegg under brosteinene fører til dammer av nevneverdig størrelse, og disse er ofte svært hendig plassert nær fortauskanter.
Min hevn utspant seg over svært kort tid, men det føltes godt helt inn i sjelen. Jeg var på vei gjennom byens gater i retning Olav Kyrres gate, hvor det blant annet finnes en lysregulert overgang for fotgjengere. Her er altså røde og grønne menn i skjønn harmoni med røde, gule og grønne sirkler myntet på motoriserte kjøretøy. Konseptet er like enkelt som det er genialt; er mannen rød venter du, er mannen grønn kan du gå. Hva skjer så dersom disse reglene brytes, og noen våger seg over på rød mann? Jo, blant annet dette (og husk at dette skjedde fort og over svært kort tid):
Bussen glir sakte fram mot overgangsfeltet, slik man gjør for å unngå å stanse unødvendig. Fotgjengerne har nå grønn gubbe og krysser gaten som forvirrede vegglus, mens bussen fortsetter å gli framover i påvente av grønn sirkel. Den grønne mannen begynner å blinke, som betyr at det snart er slutt på folkehavets ferd mot andre siden av gaten. Så, som ved Moses’ hjelp, splittes folkemengden og bussen får klarsignal. Jeg legger press på høyrefoten og lar gasspedalen sakte øke hastigheten. I det jeg er i ferd med å runde hjørnet og krysse overgangsfeltet kommer dagens idiot løpende ut fra ingensteds, kaster seg foran bussen og hopper akkurat opp på fortauet på andre siden. Jeg rekker knapt å bremse før jeg oppdager fyren, men sørger for å plassere begge hendene hardt på hornet og frambringe et hylende høyt tut! Kamikazefotgjengeren hiver seg rundt, stirrer på meg, og løfter to skrukkete langfingre mot meg mens han ler hånlig.
Det er da det skjer. Og det skjer fort. Samtlige koblinger i hodet mitt jobber overtid, og akkurat idet jeg er i ferd med å utbryte gloser som ikke egner seg på trykk, langt mindre foran mine trofaste passasjerer, sender øynene mine et signal til hjernen. Signalet er kort og greit, og kan ikke misforstås.
“Dam”, hvisker øynene mine. Og hjernen lytter. “Daaaaam”, hviskes det igjen. I løpet av et nanosekund fyker signalene fra øynene, via hjernen og ut i kroppens ekstremiteter. Hendene og høyrefoten får signalet på samme tid, foten presses ned og hendene vrenger rattet skarpt til venstre. “Dam”, hvisker hjernen igjen og igjen. Venstre forhjul treffer dammen med upåklagelig hastighet, og mannen med langfingrene befinner seg plutselig under et lite hav av vann. Gubben står på fortauskanten, gjennomvåt og kald og med langfingrene fremdeles hevet. Øynene er sperret opp, og det høres forsiktig fnising i bakgrunnen.
Jeg stanser bussen, tar med penn og papir og går ut på fortauet. Etter å ha skriblet litt på den lille papirbiten overrekker jeg den til mannen og sier: “Her har du mitt sjåførnummer og bussnummer, samt telefonnummeret til avdelingen min. Hvis du vil klage sitter det folk på kontoret mandag morgen, da er det bare å slå på tråden. Men vær du sikker - hopper du framfor bussen min på den måten en gang til kan du banne høyt på at jeg ikke bremser. Da havner du under hjulene mine, og det skal være meg en glede!”
