Bussbloggen

De siste dagene har vært preget av tungsinn og ubehageligheter omkring spalten min på BT.no og trusler som kommer via kontaktsiden her i bloggen. Men midt oppi det hele tar jeg meg tid til å sette meg ned, lukke øynene og tenke over situasjonen. Hva er det egentlig som har hendt? Jo, noen jeg ikke kjenner har mislikt mine tekster såpass sterkt at de har funnet det for godt å sende en anonym trussel. Til en de ikke kjenner. Eller vet noenting om. Noen jeg ikke kjenner har sørget for at Bussjåførens Torsdag blir nedlagt, og dermed forsvinner en av Bussemanns utløpsventiler. Men noen jeg ikke kjenner har også sørget for en kraftig økning i besøkstallene her i bloggen. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe, eller?

Poenget mitt er dette: Noen jeg ikke kjenner truer meg. De som truer, kjenner ikke meg. Vi har aldri møttes, og kommer aldri til å gjøre det. Det forblir bokstaver på skjermen, ord satt sammen av frustrerte tastetrykk i sinne. Å sette i verk en trussel mot noen du ikke vet hvem er anser jeg å være umulig, og jeg sover derfor godt om natten. Men det finnes mange der ute som ikke alltid sover like godt, og det er en av disse jeg ønsker å vise deg i dag.

Jeg har over lengre tid fulgt med på bloggen til Villkatta, og dermed fått et innblikk i hennes kamp mot rusen og hennes vei tilbake til et såkalt “normalt” liv. Hun skriver svært sterke tekster om det å være avhengig og å takle hverdagen som rusmisbruker på vei tilbake til samfunnet.

Jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg kunne ta en øl; det kunne da umulig skade. Såpass kontroll hadde jeg vel. I ettertid når jeg ser realistisk på dette, blir jeg nærmest skamfull over meg selv; for jeg har da aldri i hele mitt liv tatt en øl bare for smakens skyld. Jeg drakk for å bli full, ferdig med det. Det tok bare noen timer før jeg satt i parken med ett skudd heroin. Så fort gikk det. Det var dette som gjorde meg klar over at alkoholen må ut av livet mitt.

Jeg vet hvor den ene ølen ender, og det er i parken med sprøyten i armen.

Villkatta skriver så ærlig om hvordan hun opplever livet og kampen tilbake til ny leilighet, avrusing, angst og frykt. For en som aldri har hatt befatning med sterke rusmidler annet enn gjennom de rusbrukerne som tar bussen med meg er dette sterk lesning. Jeg har mer enn én gang fått en skikkelig vekker og et tøft blikk inn i en verden som er fylt med mer smerte og angst enn jeg noensinne har opplevd. Samtidig er bloggen så full av livsglede og håp, så full av fremtid og planer.

Så i det siste, har jeg begynt å bygge opp livet mitt og forberede meg på å komme ut. Komme ut for godt, jeg skal ikke tilbake denne gangen! Jeg har også fått en jobb som freelance skribent i ei lokal avis, så den sjansen må jeg ta godt vare på. Og sakte men sikkert bygge opp en vennekrets, hobbyer og fulltidsjobb.

Kjære Villkatta, jeg vil så gjerne ønske deg alt godt for fremtiden. Den veien du må gå blir nok tung, men ikke tyngre enn den veien du allerede har gått. Din historie, og historiene til alle andre i samme situasjon, får meg til å innse at de problemene jeg tror jeg har, bare er småtteri. Tomme ord på en blafrende skjerm er ingenting sammenlignet med det virkelige liv fylt av alkohol og sprøyter.

Jeg sender deg derfor en god og varm klem, og ønsker deg lykke til videre! Masse gode ønsker og tanker kommer fra en enkel bussjåfør i Bergen som er fast leser og sporadisk kommentator i bloggen din.

Sannsynligvis er det mer uskyldig enn Norges største ranssak i moderne tid, men det slo meg likevel som litt artig da jeg oppdaget at følgende søkefrase var brukt for å finne Bussbloggen:

kan opptak bevise noe

Jeg vet ikke hva du har å skjule eller hvorvidt du overveier å begå noe kriminelt i nærmeste framtid. Men ja, jeg tror nok at dersom opptakene er gode nok så vil de fungere ganske bra som bevis. Ha en god og lovlydig helg!

Når jeg ser tilbake på reaksjonene som har kommet de to siste dagene er denne avgjørelsen enkel. Kommende torsdag vil mitt aller siste innlegg komme på trykk under Bussjåførens Torsdag på BT.no. Dermed vil alle busshatere få det som de vil, og syklistenes kampanje på ymse nettsider vil få det resultatet tohjulsrytterne ønsker. Jeg kan leve med negative kommentarer til mine innlegg. Jeg kan leve med useriøse innspill med dårlig grammatikk og ditto meninger. Jeg kan til og med leve med kjennskapen til folks hat mot bussjåfører.

Men jeg har ingen interesse av å la meg hetse og true slik jeg har blitt de to siste dagene, kun fordi jeg skrev et ironisk ment innlegg om de situasjoner jeg daglig møter bak rattet. Jeg har aldri vært ute for ulykker eller hendelser med syklister, joggere, skigåere eller andre myke trafikanter, og jeg har heller aldri følt nevneverdig trang til å utføre voldelige handlinger mot noen av disse gruppene. Jeg ville selvsagt aldri presset noen ut av veien på den måten jeg beskrev i artikkelen, men noen synes å innbille seg at min tekst var en oppfordring til denslags.

Dette er på ingen måte en beklagelse til noen parter, bortsett fra de av dere som har satt pris på Bussjåførens Torsdag. Enten dere har gitt uttrykk for det, eller har lest og nytt i stillhet - jeg beklager at mitt neste innlegg blir mitt siste. Jeg er rett og slett ikke sterk nok slik situasjonen er nå til å takle alt det negative omkring spalten, og derfor er valget enkelt. Bussemanns karriere som avisskribent ble kortvarig, og det var artig så lenge det varte. Men kommende torsdag er det slutt.

Når folk skal betale på bussen gjelder det å holde tungen i den rette munnen. Man har tre muligheter; voksen, barn og honnør. De aller fleste bruker disse benevnelsene, men det er alltid noen som må lage sine egne vrier. Skal man løse voksenbillett sier man kanskje “en hel”, barn sier “halv”, og honnørene sier som regel “halv”, “honnør” eller “gamling”.

Men i ettermiddag fikk jeg høre en ny vri som jeg ikke har vært borti før. En jente på 8-9 år kom inn på bussen, smilte pent og sa “en liten til by’n”.

Aner vi her konturene av en ny prisklasse som kalles “liten”? Hva er i så fall kriteriene? Ser man på høyde og bredde, eller bedømmes man utfra alder? Søtt var det samma pokker, men det er kanskje fordi det er fredag og Bussemann vil ha fri noen dager etter harselering og herjinger i ymse kommentarfelt…

Ny artikkel under Bussjåførens Torsdag på BT.no betyr nye gullkorn i kommentarfeltet. Selv om ukens innlegg var skrevet i ironiens og overdrivelsens tegn har dette tydeligvis gått enkelte hus forbi, og det hagler beskyldninger om det ene og det andre. Greit nok - jeg var forberedt på en del pepper denne uken, og jeg legger jo merke til hva slags holdninger folk faktisk har når det kommer til yrkessjåfører, og særlig bussjåfører. Jeg vet selv hvordan jeg utøver mitt yrke, og jeg vet også at mitt innlegg ikke hadde særlig høy prosentandel hva angår seriøsitet.

Men jeg blir likevel skremt når jeg får eposter som den jeg fikk i ettermiddag.

Har lest en del av dine innlegg på bt nett og vil bare si følgende til deg.

Hvis jeg møter deg på gaten eller ser deg kjøre en buss jeg skal reise med skal jeg sørge for at du aldri kan gå igjen. Du vil ikke kunne sitte, kjøre, puste, leve eller eksistere uten smerte, og jeg skal sørge for at du mister jobben din fortere enn du kan si syklist.

Siste innlegget ditt var ikke noe mer enn en dårlig vits, men jeg lot meg likevel provosere til det punkt at jeg vil utvilsomt gjennomføre mine trusler hvis vi møtes en mørk kveld.

Ha et råttent liv, din dritt! Måtte du dø en sakte og smertefull død!

At folk skriver useriøse, negative og tullete kommentarer under artikkelen er helt i orden. At folk misliker sterkt det jeg skriver likeså. Men dette synes jeg er å gå over den usynlige grensen, og hvis dette er nivået man skal legge seg på framover må jeg ta en ekstra titt på avtalen jeg har med avisen. Jeg har foreløpig ikke signert en ny avtale, og følgelig er jeg uten binding i øyeblikket. Så vi får se hva som skjer. I kveld er jeg bare litt satt ut, men kanskje det bare er meg som er litt ny i gamet.

Jada, jeg er klar over at man ikke skal si “neger” lenger. Men ordet har for meg ingen negativ klang, og jeg har flere kolleger og faste passasjerer som flirer godt av den debatten som raste for en tid tilbake. Ingen av de mørkhudete jeg kjenner føler seg trakassert av ordet “neger”, og jeg fortsetter derfor å bruke det.

Så la oss gå fra den politisk korrekte forklaringen og over på postens innhold. For ikke så lenge siden stod en liten familie i bussdøren min og ville inn. Det var såvidt jeg kunne forstå mor, far, og to små barn. Alle var de mørke som natten er lang, og iført antrekk som helt klart førte tankene langt bort fra Norge og avgårde til sydligere strøk. Ukjente i området som de var satte de seg helt framme i bussen, så kunne de være sikre på at de ville finne fram. Jeg hadde som vanlig musikk på anlegget og nøt den så langt rolige arbeidsdagen, da jeg kunne merke en stemningsendring blant familien ved min side. Samtalen gikk hurtig og tilsynelatende ampert på et språk jeg ikke engang hadde hørt om tidligere, og jeg begynte å lure på hva som var i emning.

Plutselig reiste familiens overhode seg fra setet og stod like ved siden av meg. Tankene svirret i hodet mitt, og mens fordommene spratt fram som paddehatter i vill paringslek forsøkte jeg å forberede meg på hva som kunne komme. Ikke skjønte jeg språket, ei heller kulturen. Og nå ville altså familiefaren forsøke å presse meg for viktig informasjon.

Ka e’ det du hører på, sjåfør?

På klingende bergensk, uten tegn til utenlandsk vri av noe slag, kom spørsmålet. Språket satt som en kule, men selv om vi uten problem kunne forstå hverandre var det tydelig at familien ikke hadde hørt om musikken som strømmet fra høyttalerne. Hvilket er ganske forståelig - hvor mange negre kjenner du som har hørt om Vassendgutane? Jeg kjenner i hvert fall ingen. Bortsett fra denne familien da; de fikk med seg cd’en hjem for å sette seg inn i det man må kunne kalle norsk finkultur på sitt ypperste. Det var særlig låten “Ta dej ei løfse” som gjorde susen, men lite ante jeg at den låten skulle få så omfattende konsekvenser.

For hva skjedde forleden dag da jeg kjørte samme strekning en sen ettermiddag? Jo, på holdeplassen stod den samme familien, iført samme klesdrakter og dypt konsentrert i en samtale på et språk man ikke forstod. Damen jeg antar er kone og mor kom fram til meg med en Tupperwareboks med et klistremerke på toppen. På klistremerket stod det “løfse”, og lukten som trengte seg fram da jeg åpnet lokket var ikke til å ta feil av. Negeren hadde laget løfser til sjåføren, og det må sies å være noen av de beste jeg har smakt.

Kulturforskjeller? Tja, kanskje det. Men jeg tror nok Vassendgutane ville vært stolte over å ha bidratt så sterkt til integrering av innvandrere samt innføring av nye matretter i det eksotiske kosthold.

I mitt forrige innlegg skrev jeg litt om diagnosen jeg fikk i 1994, uten å utdype det noe mer. Derfor tenkte jeg kanskje å prøve å skrive litt mer - mest for min egen del (det er alltid godt å få det ut), men kanskje andre også vil ha utbytte av å lese det.

Aller først vil jeg gjerne poengtere at jeg ikke føler meg “syk”. Jeg krever ikke forståelse eller sympati på noe nivå som helst. Og jeg vil på ingen måte sammenligne meg med mennesker som virkelig sliter med forskjellig grad av sykdom. Når det er sagt vil jeg også legge til at min diagnose (”mild manisk depressiv”) aldri har betydd noe for meg, i den forstand at jeg aldri helt har skjønt innholdet i den. Det var bare ord på et papir skrevet at en lege helt tilbake i -94, og jeg har aldri virkelig tatt det innover meg før i den senere tid. Mine humørsvingninger har vært nettopp det - humørsvingninger. Og slikt har jo alle en gang iblant. Men så la jeg merke til at det begynte å gå utover jobben, det begynte å virke inn på menneskene rundt meg, og det begynte ikke minst å gå utover meg selv og min trivsel. Dermed tenkte jeg tilbake på det legen hadde å fortelle dengang, og forsøker nå å la det synke inn.

Hvordan arter det seg å leve med en slik diagnose når man ikke vil se at man faktisk har en diagnose? Vel, inntil nylig trodde jeg at mine raserianfall eller depresjonsstunder var helt normalt, og tenkte ikke mer over det. De gangene jeg ble forbanna når en bilist ikke slapp meg ut fra en busslomme, eller en syklist snek seg på rødt lys foran meg i lyskrysset, eller den gamle damen ikke hadde småpengene klare ved ombordstigning… Alle disse gangene ble jeg litt skremt, men jeg lot det bli med det, og trodde at det ville gå over. Selvsagt tok jeg feil. Det er ikke normalt å reagere med slikt raseri, og det tar seg ikke så veldig bra ut å være bussjåfør foran en full buss og opptre ravende galen overfor alle andre i trafikken.

Jeg kontaktet derfor min lege for en samtale, og vi ble enige om å samarbeide for å finne en mulig løsning. Men i bunn og grunn er det bare jeg som kan gjøre noe med situasjonen, selv om både samtaler og konsultasjoner nok vil kunne hjelpe. Jeg må sakte men sikkert lære meg til å leve med alle opp- og nedturene og humørsvingningene, og så vil resten komme av seg selv. For det er ikke bare i jobbsammenheng den lille diagnosen viser sitt stygge ansikt - også i hverdagen skaper den problemer. I det ene øyeblikket kan jeg være høyt oppe og virkelig være på toppen av verden, for så i neste øyeblikk å hate alt og alle og bli en skikkelig ufyselig person å være rundt. Helt uten grunn.

Med tiden har jeg lært å se forvarslene, og jeg har lært å delvis takle dem på en bedre måte enn tidligere. Jeg har blitt flinkere til å si fra til de jeg har rundt meg når jeg kjenner et “anfall” komme, og jeg har blitt flinkere til å ta den alene-tiden jeg trenger. Det er ikke noe som er verre enn å såre de man har rundt seg, samtidig som man er fullstendig klar over at det er akkurat dèt man gjør…

Mitt første møte med det som skulle forfølge meg hele livet var i april 1994. Og på samme tid hvert eneste år dukker tankene opp igjen. Jeg skal ikke på noen som helst måte påstå at jeg er alvorlig syk eller lider nød, men på min egen lille måte har jeg mitt å slite med. Det gjør at humøret får voldsomme svingninger, og det kan være ganske slitsomt. Legen jeg konsulterte i 1994 konkluderte med diagnosen “mild manisk depressiv”, og det stempelet har blitt hengende over meg siden dengang.

“Mild”. Det var da enda godt.

Ja, forresten. Bloggen synger på siste verset.

Neida, man jukser ikke når man er oppegående og høflig Bussemann. Men setningen traff meg hardt midt i solar plexus da jeg fikk storfint besøk i bussen forleden. Solen varmet fra blå og skyfri himmel, og idet jeg ankom den aktuelle holdeplassen mente jeg å dra kjensel på personen som stod der og ventet på bussen. Men helt sikker kunne jeg ikke være - før damen stod i trappen og ba om en billett til sentrum. Med en av Norges mest gjenkjennelige stemmer stod hun der, hun som i alle år har lært oss å lage mat og leve sunt. Jeg minnes timer foran skjermen i min barndom, særlig oppunder jul før ribben skulle stekes og pinnekjøttet prepareres.

Ikke minst har hun gitt oss minner om kruspersille og “så har me juksa litt”. Jeg snakker selvfølgelig om ingen ringere enn Ingrid Espelid Hovig! Og er du for ung til å huske henne kan du bare ha det så godt - vi gamliser vet å sette pris på de gamle ikoner! Jeg var fristet til å be henne sette seg uten å løse billett (såpass respekt for ikonene må man jo ha), men jeg feiget ut… Neste gang skal jeg heller være litt tøffere, hvis jeg
da ikke jukser litt og har billetten klar på forhånd.

>>Epilog<<
Gamlis skriver i en kommentar om en parodi som muligens var opphavet til “juksa litt”-uttrykket. Det kan kanskje være denne fra tidlig 70-tall?

Forleden kveld hørte jeg på radio i en av pausene på jobben. Det er forsåvidt ikke noe nytt; NRK radio er en trofast følgesvenn i bussen. Men denne kvelden merket jeg at det var i overkant mye snakk om “homofile og lesbiske ektepar” og om hvor skammelig det er at homofile og lesbiske skal få samme rettigheter som “vanlige” ektepar.

Og da slo det meg.

Jeg er så dritt lei alt dette snakket om homofile og lesbiske som vil gifte seg eller få barn eller adoptere eller…eller…eller…! Når skal vi klare å dra nisseluen langt nok opp til at vi klarer å si “ektepar” eller “ekteskap” uten å føye til “homofile og lesbiske”? Når skal vi komme til det punktet der vi kan se alle mennesker som nettopp det - mennesker? I stedet for å plassere alle i båser merket “homofil”, “lesbisk” og “vanlig”?

Når blir det en hovedsak på nyhetene at to mennesker vil gifte seg? Riktig, det skjer aldri. Fordi vi i dag har en eller annen merkelig hangup på at homofile og lesbiske er noe spesielt. Dermed havner slike saker i nyhetene, hvor de strengt tatt ikke har noenting å gjøre. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere folk som de er, i stedet for å måtte sette merkelapper på alle?

Nettopp fordi jeg mener at alle bør ses på som mennesker og ikke “homofile”, “lesbiske” eller “vanlige” burde jeg ikke bry meg om dette. Men jeg blir opprørt over at vi fremdeles har slike båser. Når to mennesker elsker hverandre spiller det for pokker ingen rolle om de er grønne eller gule eller menn eller kvinner eller tykke eller tynne! Punkt slut, som de sier hos vår nabo i øst!