Bussbloggen

Se for deg følgende:

Det er ettermiddag. Ute skinner solen, folk er smilende og glade. Våren har virkelig kommet for fullt, og dekker byen med solstråler samt et teppe av livslyst. På bussholdeplassen står en bunke passasjerer og venter tålmodig på neste buss. Så ankommer Bussemann.

Han ruller sakte inn på holdeplassen, stiller seg elegant framfor de ventende passasjerene, og begynner å fumle nede på venstre side for å finne knappene som åpner dørene. Det er bare ett lite problem.

Bussemann er på vei hjem fra jobb.

I sin egen bil…

I disse solskinnstider kan det være vanskelig å konsentrere seg om kjøring og frakt av passasjerer. Hvem ville ikke mye heller sittet foran grillen med et par pølser og en kotelett, heller enn å sitte svett og klam bak en diger glassrute og med et AC-anlegg som ikke fungerer.

Men sjelden har jeg hørt det så godt formulert som min kollega presterte i dag. Det var i en sjelden pause gullkornet falt, og jeg må innrømme at jeg satte Imsdal’en i halsen og var på randen av kollaps da det skjedde. For tross det ufine språket og den utpregede bergensdialekten; jeg kan ikke annet enn å si meg enig med min kollega. Solen skinner og termometeret viser 21 grader fra skyfri himmel idet min gode kollega utbryter (og jeg beklager det ufine språket);

Faen sprette! No e’ det faen ta så mykje deilige kvinnfolk her i by’n at det faen meg e’ livsfarlig å kjøre buss!!!

Bedre kan det vel ikke sies. God pinse!

Da fusjonen var et faktum og TIDE så dagens lys måtte selskapet profileres. Millioner av kroner ble betalt, og proffer innleid for å gjøre jobben. Blant annet måtte man komme opp med en logo som skulle brukes på alle selskapets fartøy og effekter, og etter noen uker klarte (de godt betalte) ekspertene å få en logo på papiret.

Men har du noengang sittet i din egen bil og kastet et blikk i speilet for å titte på bussen bak deg?

Riktig. Alle de millionene selskapet brukte for å få best mulig profilering, alle de sene kveldene proffene tilbrakte på sine kontorer rundtomkring - alt dette, og det beste de kunne finne på var en logo som blir “SHIT” speilvendt. Ordspillene lot selvsagt ikke vente på seg…

Nå har media, i disse agurktider, oppdaget en ny versting innen logo og profilering. Spørsmålet er bare om dette var en glipp eller om det var nøye gjennomtenkt. Den britiske regjeringens pengevoktere Office of Government Commerce, OGC, bestilte en ny logo til flere hundre tusen kroner. Når denne var ferdig dukket et uventet problem opp.

Forsåvidt en enkel og grei logo, uten de store krumspring eller finesser. Men så var det noen som oppdaget at dersom man snur logoen sideveis, slik man gjør når den skal trykkes på en kulepenn…

…ser det plutselig ut som, ifølge nettstedet NA24.no, “en mann med et grepa tak”. Og det kan man ikke nekte for - det ser unektelig ut som en mann man helst ikke vil møte i en mørk bakgate en sen kveld.

Det enkle er ofte det beste, heter det i ordtaket. Kanskje alle millionene som brukes på profilering og logoer kunne vært brukt på noe mer fornuftig, så kunne heller de ansatte eller ledelsen i selskapet drodle ned noen forslag på fritiden. Jeg føler meg ganske trygg på at forslagene ville bli mye mer fornuftige enn SHIT og onanerende griser!

For de som ikke har lagt merke til statistikken; Bussbloggen passerer 50 000 besøkende denne helgen. Hvem hadde trodd dèt da jeg først startet opp?

God helg, alle sammen!

Faksimile fra Bussbloggen fredag 09. mai 2008 klokken 23:32 - da passerte vi 50 000!

I dag bladde jeg gjennom gamle kvitteringer fra butikken der Hun jobber. Disse er som kjent påtrykt selgers navn, og dermed fyrte jeg av et skudd i nettmørket. Logget inn på Facebook, tastet inn fornavnet og initialene i etternavnet, og vips dukket det opp et bilde av Henne. Derfra var jo veien til gulesider.no kort, og et par tastetrykk avslørte adresse og telefonnummer.

Skummelt? Romantisk? Sykt? Eller rett og slett good old patetisk?

I min ungdom (sic…) var det helt normalt å sote vinduene på bilen ved hjelp av solfilm. Vi klistret, dyttet luftbobler, tørket vann og skviste lim til blodproppen dundret i tinningen, men likevel var det håpløst å få det hundre prosent godkjent. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg brukte på dette tøvet uten å få det til, og jeg angrer. Jeg angrer på at jeg ikke lærte meg kunsten å sote et vindu, for i disse dager hadde det vært en praktisk egenskap å inneha.

Riktig. Det meldes om 19 grader og null nedbør. Sol fra nesten skyfri himmel. Sol som steker mot diger frontrute på bussen. Bak rattet sitter Bussemann iført hvit skjorte som kleber seg til kroppen, og et slips som kveler rundt svett hals. Så sitter man der i et par timer før man får reise seg opp, og først da innser man hvor fuktig det er mulig å bli på ryggen bare ved å sitte rolig… Det er en ganske selsom opplevelse å forsøke å skifte stilling i setet og samtidig høre sitteputen plaske som en vannseng. Ryggstøtten må vris opp og tørkes, sitteputen likeså. Og vi må ikke glemme skjorten og uniformsbuksen - to sikre kilder til fuktskader på en varm sommerdag.

Kjære passasjer - hvis du noengang ser en bussjåfør som reiser seg på en litt merkelig måte før han eller hun løfter armene litt ut fra siden og vifter med disse på mest mulig diskret vis, da vet du at sommeren har kommet. Det er varmt, det er klamt, det er fuktig. Men pokker heller - det er sommer!

I Bergensavisen 06. mai kan man lese om Arnljot Moseng som nå står fram som homofil. Han har tidligere vært aktiv nasjonalist med sterke nazistiske trekk, men levde samtidig et dobbeltliv som homofil. Som de fleste skjønner går ikke kombinasjonen nazist og homofil særlig godt sammen, derfor dette behovet for et dobbeltliv.

Å avslutte dette dobbeltlivet for å leve sitt liv som “stolt homofil” skal selvsagt applauderes - ingen skal behøve å skjule sin legning. Men jeg vil gjerne sitere litt fra artikkelen på BA.no:

Da han noen år senere tok steget ut av skapet, skjedde ingen verdens ting.

- Jeg hadde gruet meg til det i 35 år. Så ble det bare et antiklimaks. Folk sa stort sett «okei».

Dette er jo virkelig et tegn på at vi er på vei i riktig retning! Tiden da alle sperret opp øynene hvis noen stod fram som homofil er forbi, og det er ikke lenger like spektakulært med slike avisoppslag. Dermed kommer vi til mitt poeng; hva er vitsen med å gå til avisen for å “stå fram”? Trenger vi å vite at noen er homofile eller lesbiske? Trenger vi å lese i avisen at Arnljot har kommet ut av skapet? Eller skal vi rett og slett si “okei” og la det bli med det?

Jeg stemmer for sistnevnte.

I dag er Moseng stolt homofil. Han har regnbue-klistremerke på bilen sin, regnbue-armbånd rundt håndleddet og passer på å markere sin legning i mange sammenhenger.

Men i alle dager! Hva er vitsen med det da? De aller fleste homofile og lesbiske jeg kjenner er svært opptatt av å bli tatt på alvor og bli godtatt som mennesker, de er ikke interessert i å vifte med flagg og faner eller å klistre regnbuer overalt. Personlig tror jeg at dersom homofile og lesbiske ønsker å bli tatt på alvor bør de unngå å gjøre som Moseng. Jo mer man vifter sin legning i ansiktet på andre mennesker, jo fortere går folk lei.

Kjære Arnljot Moseng. At du nå kan leve ditt liv som den du er, er flott. At du ikke lenger trenger å fornekte din legning likeså. Men må du absolutt løpe til avisen for å fortelle om det?

Jeg ble inspirert av en post jeg leste forleden (jeg kan dessverre ikke huske hvor jeg fant den…), som nærmest var for en kontaktannonse å regne. Bloggeren beskrev sin store kjærlighet i form av en butikkansatt, men uten å røpe nok til at man skulle kunne identifisere noen. Vel, i ren inspirasjon og påvirket av nevnte blogger (samt McDonalds-girl-sangen) er det nå min tur.

Flere ganger har jeg handlet i denne butikken. Noen ganger bruker jeg lite penger, andre ganger får tusenlappene vinger. Men jeg sørger alltid for å havne i riktig kasse - hennes kasse. Allerede fra langt inne i butikken kan jeg se et par lysende vakre øyne som viderefører smilet fra hennes lepper, og idet man nærmer seg kassen blir hun oppmerksom på en i god tid før man står ved disken. Du skjønner, hun er ikke bare søt, hun er også utpreget serviceminded. Og det er en egenskap færre og færre innehar i disse dager.

La meg nå forsøke å etterape det blogginnlegget jeg nevner innledningsvis, og forsøke å beskrive vedkommende. Hvem vet, kanskje hun leser dette - eller kanskje noen vet hvem jeg skriver om. Butikken er en av mitt nærområdes største, og man kan finne alt fra ørepropper til mobiltelefoner til datamaskiner til flatskjermer der inne. Hun er iført hvit skjorte og som regel sort eller mørk bukse, hvilket virker å være butikkens uniform. Dessverre er hun ikke iført navneskilt, og alt jeg da har å gå ut fra er kassalappen som er påført selgers fornavn. Men siden butikken har flere kasser og flere ansatte er det jo ikke sikkert at navnet stemmer, så dermed er man like langt.

Frisyren er kort og mørk, og dermed akkurat up my alley. Går man fra pannelugg via to vanvittig nydelige øyne og ned til en ditto munn oppdager man en utpreget østlandsdialekt, hvilket bidrar til utvidet fascinasjon fra min side. Men så var det dette med å komme forbi fascinasjonen og tettere innpå dette mennesket man vil vite så mye mer om. Hardbarket ungkar som jeg er, med lengre tids pause fra sjekkescenen og kjøttmarkedene, har jeg ikke lenger like lett for å oppnå kontakt. Tilbakeholden, tenker du kanskje. Pingle er vel mer korrekt.

Mer er det vel ikke å si. Jeg har blitt tatt følelsesmessig til fange av denne kvinne, og det går sjelden mange timer mellom hver gang våre veier krysses i mine tanker. Kanskje et blogginnlegg kan kaste lys over noen følelser som ellers vil forbli undertrykket - leser du dette står det en kopp kaffe og et rolig kafèbesøk og venter på deg.

Jeg kunne skrevet en lang post om hvor opprørt jeg blir av Staffs seneste uttalelser i Fritzl-saken, men det er allerede ivaretatt i en rekke andre blogger og aviser. Jeg kunne skrevet en lang post om advokatens trang til å havne i media og å få trynet sitt i flomlyset, men også dette er behørig dekket av andre bloggere. Jeg kunne latt meg påvirke av alle avisoppslagene og radio- og tv-uttalelser i saken, og blitt djupt såra og vonbroten. Men det får andre ta seg av.

Alt jeg klarer å frambringe av følelser i denne saken er latter. Jeg mener selvsagt ikke selve saken, der en gammel gris har voldtatt og forgrepet seg på verst tenkelig vis for deretter å holde alle fanget i kjelleren - den saken snakker for seg selv, og er ingenting å le av. Staff derimot, se der har vi en latterkilde.

Intervjuer: Helt til slutt: Hadde du hatt noen kvaler mot å forsvare en mann som Josef Fritzl?

Staff: Jeg ville vært veldig takknemlig og sendt opp en takk til Gud hvis jeg hadde fått oppdraget.

Hvis det finnes ett sted det kunne være artig å være flue på veggen må det være et klient/forsvarer-møte i den saken! To gamle griser samlet rundt samme bord, mens de utveksler erfaringer, tanker og synspunkt. Litt som Beavis & Butthead, bare eldre.

Huh-huh, Tor-Erling - you said “butthole”!