I Bergensavisen 06. mai kan man lese om Arnljot Moseng som nå står fram som homofil. Han har tidligere vært aktiv nasjonalist med sterke nazistiske trekk, men levde samtidig et dobbeltliv som homofil. Som de fleste skjønner går ikke kombinasjonen nazist og homofil særlig godt sammen, derfor dette behovet for et dobbeltliv.

Å avslutte dette dobbeltlivet for å leve sitt liv som “stolt homofil” skal selvsagt applauderes - ingen skal behøve å skjule sin legning. Men jeg vil gjerne sitere litt fra artikkelen på BA.no:

Da han noen år senere tok steget ut av skapet, skjedde ingen verdens ting.

- Jeg hadde gruet meg til det i 35 år. Så ble det bare et antiklimaks. Folk sa stort sett «okei».

Dette er jo virkelig et tegn på at vi er på vei i riktig retning! Tiden da alle sperret opp øynene hvis noen stod fram som homofil er forbi, og det er ikke lenger like spektakulært med slike avisoppslag. Dermed kommer vi til mitt poeng; hva er vitsen med å gå til avisen for å “stå fram”? Trenger vi å vite at noen er homofile eller lesbiske? Trenger vi å lese i avisen at Arnljot har kommet ut av skapet? Eller skal vi rett og slett si “okei” og la det bli med det?

Jeg stemmer for sistnevnte.

I dag er Moseng stolt homofil. Han har regnbue-klistremerke på bilen sin, regnbue-armbånd rundt håndleddet og passer på å markere sin legning i mange sammenhenger.

Men i alle dager! Hva er vitsen med det da? De aller fleste homofile og lesbiske jeg kjenner er svært opptatt av å bli tatt på alvor og bli godtatt som mennesker, de er ikke interessert i å vifte med flagg og faner eller å klistre regnbuer overalt. Personlig tror jeg at dersom homofile og lesbiske ønsker å bli tatt på alvor bør de unngå å gjøre som Moseng. Jo mer man vifter sin legning i ansiktet på andre mennesker, jo fortere går folk lei.

Kjære Arnljot Moseng. At du nå kan leve ditt liv som den du er, er flott. At du ikke lenger trenger å fornekte din legning likeså. Men må du absolutt løpe til avisen for å fortelle om det?