I min ungdom (sic…) var det helt normalt å sote vinduene på bilen ved hjelp av solfilm. Vi klistret, dyttet luftbobler, tørket vann og skviste lim til blodproppen dundret i tinningen, men likevel var det håpløst å få det hundre prosent godkjent. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg brukte på dette tøvet uten å få det til, og jeg angrer. Jeg angrer på at jeg ikke lærte meg kunsten å sote et vindu, for i disse dager hadde det vært en praktisk egenskap å inneha.

Riktig. Det meldes om 19 grader og null nedbør. Sol fra nesten skyfri himmel. Sol som steker mot diger frontrute på bussen. Bak rattet sitter Bussemann iført hvit skjorte som kleber seg til kroppen, og et slips som kveler rundt svett hals. Så sitter man der i et par timer før man får reise seg opp, og først da innser man hvor fuktig det er mulig å bli på ryggen bare ved å sitte rolig… Det er en ganske selsom opplevelse å forsøke å skifte stilling i setet og samtidig høre sitteputen plaske som en vannseng. Ryggstøtten må vris opp og tørkes, sitteputen likeså. Og vi må ikke glemme skjorten og uniformsbuksen - to sikre kilder til fuktskader på en varm sommerdag.

Kjære passasjer - hvis du noengang ser en bussjåfør som reiser seg på en litt merkelig måte før han eller hun løfter armene litt ut fra siden og vifter med disse på mest mulig diskret vis, da vet du at sommeren har kommet. Det er varmt, det er klamt, det er fuktig. Men pokker heller - det er sommer!