Vi må passe på John Arne Riise i tiden som kommer

 

Norton roter bort viktige invitasjoner

Jeg fikk et brev i posten i dag - jeg ble invitert i festlig lag.

Dette synger Jokke i låten “Klassefest”, og man må vel kunne si at den invitasjonen jeg mottok forleden helt klart gir forhåpninger om “festlig lag”. Men Norton AntiSpam, som til nå har vært pålitelig og tillitsvekkende, har tatt seg den frihet å blokkere eposten og slette dens innhold. Alt jeg fikk var overskriften;

Invitation to world blowjob day

…men både dato, klokkeslett og ikke minst sted var borte!

Dette høres virkelig ut som en svært underholdende dag, og jeg vil gjerne delta i feiringen. Kjære Norton - gi meg bare denne ene eposten, så skal jeg aldri klage igjen!

 

Å behandle mennesker med respekt

Som bussjåfør møter jeg mennesker fra alle samfunnslag, og det forventes at jeg skal behandle alle med like stor respekt. Bussjåfører kurses i å tolke kroppsspråk og framtoning, og vi går også gjennom kurs hvor vi lærer mer om hvordan vi selv framstår i møte med andre. Det er lett å legge seg ned på hvileputen sin og gli gjennom livet i den naive tro at man kan folkeskikk og god oppførsel, men jeg må si det har gitt en del vekkere å delta på disse kursene. Selv om jeg innbiller meg at jeg møter alle med like stor grad av smil, høflighet og respekt er det fryktelig lett å synke ned i fordommene når man møter visse mennesketyper.

Alle jeg møter i løpet av en arbeidsdag har sin historie å fortelle, og alle har sitt eget livsløp å leve med. De aller fleste av mine passasjerer er i hovedsak såkalt “oppegående mennesker”, i full jobb med grei lønn, familie med 2,7 barn, hund og stasjonsvogn. Den klassiske prototypen på det som kalles “vellykket” i det norske samfunn. Men så har man de menneskene som har havnet litt utenfor det aksepterte og godtatte samfunnet, og som utviser en litt annen oppførsel enn de fleste er vant til.

Når en passasjer står i døren og vil inn har jeg bare et fåtall sekunder å gjøre meg opp en mening om det mennesket. Er vedkommende beruset, og vil han eller hun i så fall skape problemer? Har vedkommende tenkt å snike på bussen, og hvordan takler jeg i så fall den situasjonen? Kanskje vedkommende trenger hjelp til å komme seg inn på bussen, eller hjelp til å bære alle handleposene. Eller er det rett og slett bare en person som vil betale, sette seg ned, og slappe av på vei hjem fra jobb. I løpet av de få sekundene forventes det at jeg skal lese mennesket som står foran meg, og behandle personen ut fra min egen erfaring, personens framtoning, og ikke minst et eventuelt hendelsesforløp der og da. Og det er ikke alltid like enkelt å bedømme kroppsspråk, tonefall og gestikulering - uansett antall timer på skolebenken vil det alltid være situasjoner man ikke er forberedt på.

Alle mennesker har rett til å forlange respekt. Jeg forsøker å behandle alle mine passasjerer slik jeg selv ønsker å bli behandlet, og jeg mener bestemt at jeg på den måten unngår ubehagelige situasjoner. Mange kolleger forteller historier om rabiate passasjerer som nekter å innrette seg, eller fulle førtiåringer som oppfører seg som idioter og bare skaper krøll. Men jeg står på mitt, og jeg har den dag i dag ennå til gode å komme ut for virkelig ubehagelige situasjoner ombord i bussen. Allerede idet passasjeren står i døren og blir møtt av en hyggelig bussjåfør er grunnlaget lagt, og man vil da ved en eventuell konfrontasjon ha et slags etablert forhold til vedkommende som gjør at det blir enklere å komme ut av situasjonen uten bråk og ubehageligheter. Og ikke minst er det viktig å etablere et positivt forhold til sine passasjerer allerede ved ombordstigning - da blir jo også terskelen for å lage bråk og kvalme mye, mye høyere.

Alt dette vet jeg av egen erfaring, og jeg kommer til å fortsette på samme måte til det motsatte er bevist. Å behandle mennesker med respekt men samtidig framstå som tydelig uten å bli autoritær er utrolig viktig når man er ansvarlig for mange titalls mennesker i bussen, på samme måte som det er viktig å skape god stemning blant de reisende. Dette kan for eksempel gjøres ved å legge inn en aldri så liten pissepause dersom turen inn til by’n er lang på en fredagskveld, eller man kan slå av en prat med russen helt bakerst i bussen som drikker og har det trivelig. Det er utrolig hvor mye man oppnår ved å ikke heve seg over andre mennesker, og det er også utrolig hvor mye man oppnår ved å snakke med og ikke til de man ønsker å prate med.

Det nærmer seg mai og russetid. I stedet for å kjefte på de som drikker i bussen eller gå til det skritt å kaste alle ut foretrekker jeg å ta en tur bak i bussen, fortelle i klare ordelag hvem som bestemmer og hvilke regler som gjelder - før jeg overrekker en søppelpose og ber alle sammen om å samle tomgods i den før de går av bussen. Jeg slipper å rydde, russen slipper å lage bråk - og vips har man en mye triveligere bussreise.

 

Seriemester 2008?

Det er søndag, og aftenens hovedkamp fra Eliteserien i fotball er Brann - Lillestrøm. Kampen sendes direkte på TV2, men de av oss som er heldige innehavere av sesongkort på Brann Stadion vet selvsagt å benytte seg av dette. Kveldens kamp blir spennende av flere grunner. Lillestrøm er alltid en verdig og vanskelig motstander, og nå som både Brann og LSK framstår som “skadde dyr” (sitat fra Mons Ivar Mjelde) blir det litt av en batalje denne søndagskvelden. I tillegg blir det jo artig å se hvilke krumspring duoen Fjørtoft/Nordlie vil finne på langs sidelinjen - Helan og Halvan var artig da jeg var yngre, og jaggu har vi fått Eliteseriens versjon i levende live.

Så til de mer alvorlige fakta. Jeg bruker ordet “alvorlig” i ordets minst alvorlige utgave, siden jeg vet at det finnes mye der ute i verden som er mye, mye viktigere. Men som et geni engang sa: “Av alle uviktige ting er fotball det viktigste!” (fritt sitert). Saken er nemlig den at dersom Ham-Kam og Molde vinner sine kamper søndag kveld og Brann taper for Lillestrøm, viser tabellen (skrekk og gru) at Brann ligger nederst. Direkte nedrykk. Skam og nedverdigelse. En repetisjon av forrige seriegull som ble etterfulgt av nedrykk i -64.

Med tabellsituasjonen i bakhodet og det røde tøyet sirlig lagt fram på sengekanten er det bare èn ting å si:

 

Pondus og Bussemann skiller lag

En gang for lenge, lenge siden fantes det en tegneseriefigur ved navn Pondus. Figuren eksisterer fremdeles, men som de fleste andre tegneseriefigurer utvikler også Pondus seg. I begynnelsen var Pondus bussjåfør, og viste verden bussjåføryrket fra en litt annen vinkel enn vanlig. Som fiktiv kollega var Pondus god å ha; vi kunne dele tanker og erfaringer omkring jobben, og det var alltid like interessant å lese om Pondus’ løsninger på alle de utfordringer man møter som bussjåfør.

Men årene gikk, og for ikke lenge siden valgte Pondus å forlate jobben som bussjåfør til fordel for overtakelse av Turid-Lailas pub. Skrekk og gru! Ikke bare forlot Pondus “min” jobb, han inntok samtidig posisjonen bak den bardisken jeg ikke lenger frekventerer! Dermed ble det til at vi gled lenger og lenger fra hverandre, som et gammelt ektepar uten felles interesser. I alle disse årene har jeg fått Pondus levert på døren mot betaling, og som abonnent fra dag èn er det nå med stor smerte jeg innser at min samling vil miste sin sjarm og sin totalitet.

Samle på Pondus Eliteserien og få flotte bøker med alle striper, søndagssider og spesialhistorier kronologisk og i farger! Bestill abonnement nå, så får du den første boken i serien samt Pondus kaffekrus for KUN 349,- (veil.pris bok er 399,-). Deretter mottar du en ny bok i serien for kr 349,- per stk, portofritt tilsendt, ca. 3 ganger i året. Sammen med bok 3 i serien får du Beate kaffekrus som kostnadsfri gave, og sammen med bok 2 og 4 i serien får du Pondus og Jokke bokstøtter! Verken krusene eller bokstøttene er tilgjengelige for salg, og fås kun via Pondus Eliteserien.

Dette er det nye tilbudet fra skaperne av Pondus. Her får man alle de gamle stripene i nye bøker, og i tillegg får man bokstøtter og kaffekrus. I “gamle dager” kunne man bestille en slik bokpakke og få en slags velkomstgave som takk, og så kunne man avbestille resten av bøkene når man hadde skaffet seg gaven. Men ikke nå lenger - nå må man pent vente på de kommende bøkene for å få komplett samling kaffekrus og bokstøtter. Selvsagt en topp løsning for menneskene bak disse bøkene, men en dårlig løsning for en til nå trofast samler.

Dermed må man velge. Bruke mer penger på Pondus og på den måten beholde den komplette samlingen, eller innse at “dette trenger jeg ikke” og la fornuften styre. Min samling består av blant annet signerte blader og bøker, Pondus på latin 1+2, danske og svenske blader, kortstokker, ølbrikker…. Listen er lang, og nå må jeg avgjøre om den skal bli enda lenger.

Jeg hater å måtte innrømme dette, men jeg frykter at vår tid er omme, kjære Pondus. Hadde du bare beholdt uniformen og blitt blant dine venner Hugo og Ivar. Hadde du latt pub være pub og blitt sittende bak rattet. Hadde du beholdt din vakre frisyre og ikke gått over til vannkjemmet BI-sveis. Hadde du bare vært deg selv, Pondus, da kunne det fremdeles vært oss to. Men nå skiller vi lag, og det er med tungt hjerte jeg takker for følget. Jeg vil forsøke å bringe vårt stolte yrke videre og leve etter dine bussregler. Men hver gang jeg ser ei burugle eller en fyllik som spyr på nattbussen vil jeg tenke på deg.

Og kanskje du ofrer oss en tanke der du står bak tappekranen og serverer ditt brygg. Lykke til videre, og husk at det er ufint å le hele veien til banken!

 

…hadde det ikke vært for alle passasjerene!

Hvor mange ganger har du ikke hørt en slik setning? “Joda, jobben hadde vært fin den, hvis ikke det var for alle kundene!”. Av og til kan det virke som om de fleste av oss vil ha en jobb hvor vi ikke har kontakt med andre mennesker, og spesielt ikke kunder eller folk som på andre måter forlanger tjenester av oss. Jeg har også tenkt den tanken, selvsagt har jeg det. Iblant er det deilig å kjøre en tom buss. Musikken strømmer fra høyttalerne, farten er kanskje litt for høy over fartsdemperne, jeg kan synge av full hals uten å være flau. Iblant er tomturene de beste, men som regel er det passasjerene som gjør dagen min.

Det er menneskene jeg møter som gir meg en grunn til å stå opp neste dag for å gå på jobb. Mennesker som bringer smil og glede, latter og liv. Mennesker som mangler småpenger, busskort, folkeskikk eller hygiene. Mennesker som er seg selv, og samtidig en kopi av oss andre.

Om morgenen møter jeg arbeidsfolk på vei til jobb. Stille og fredelig går turen til by’n, og med unntak av et stille og morgengrettent “god morgen” føres ingen dypere samtaler. Kanskje må jeg vekke Gundersen på endestoppet; han sovner alltid på mandagen. Ikke vet jeg hva han driver med i helgene, men det lar seg ikke kombinere med stresskoffert og bad hair-day tidlig en mandags morgen. Kanskje jeg til og med griper mikrofonen når vi nærmer oss sentrum for å takke for følget og ønske alle en riktig fin og solfylt dag - slikt bidrar vel til god stemning og ditto humør, skulle man tro.

Etterhvert er det klart for skoletur. Barn og ungdom fyller bussen med skrik, skrål og bannskap som ville fått selv Tore Skoglund til å rødme. Rorbussen ruller sakte mot sitt mål. hvor saueflokken skal av. Portene åpnes, og ut på beite slippes hormoner og fnisende ungdom. Også i dag må jeg stanse tyve meter etter holdeplassen - nok en gang har noen glemt skolesekken sin i bussen, og uten den blir det smått med læring. Jeg stanser, åpner dørene, og sekken gripes resolutt av to klamme tenåringshender som ikke engang utbryter et ørlite “takk” etter å ha fått tilbake sin verdifulle sekk. Kanskje jeg heller skal gi litt beng neste gang?

Så var Nøtteliten på plass på skolebenken, og bussen er igjen klar for nytt innrykk av bingobimboene. Miss Ytre Arna 1948 og Miss Hetlebakk 1947 stiger inn og avleverer sine fuktige mynter med den største selvfølgelighet, og sammen med resten av de lokale pensjonistene staker vi ut kursen, styrer unna skjær i sjøen og solslyng i asfalten, før vi omsider ender i Xanadu. Her skal trygden atter få nye ben å gå på, og mens bussen tømmes og høreapparatene justeres gjør jeg meg noen betraktninger om livets gang.

En leser av Bussbloggen har spurt meg hvem jeg synes er de verste passasjerene. Vel, det varierer med dagsformen. Det hender rett som det er at småbarn som glemmer skolekortet gjør meg sprø, eller at bøllete fjortiser gir meg fnatt. Men andre dager synes jeg skolebarn med dådyrøyne og gjenglemt skolekort eller keitete tenåringer med regulering og kviser bare er sååå søtt, og minner meg om min egen oppvekst. En dag tenker jeg kanskje at Gundersen med stresskofferten faen får se til å våkne av seg selv, mens andre dager tar jeg meg tid til å stryke ham forsiktig over håret og hviske at “nå må du våkne, Gundersen - det er på tide å gå på jobben”. Vel, det siste var kanskje å ta litt hardt i, men dog.

Det hender kanskje at jeg ønsker de gamle bingobrølerne dit pepper’n vokser, mens jeg forestiller meg en myk dunpute over deres tette nesebor og gebissklaprende munn. Atter andre dager er gamle damer noe av det kjekkeste jeg vet, og jeg er nesten tilbøyelig til å dra igang en runde bingo i bussen. Mikrofonen har jeg, og bare jeg får øvd litt på terminologien skal nok både Olga 69 og Birger 7 - enkel 7 - sitte som et skudd.

Så du skjønner, kjære leser - det er ikke noe som heter “verste passasjerer”. I hvert fall finnes ingen fasit. Det varierer med årstidene og bussjåførens skiftende humør, og er du riktig uheldig møter du sjåføren på en dårlig dag. Stort sett prøver vi å smile på den ekte måten, og vi yter den service vi er i stand til. Men i likhet med alle passasjerene har også en bussjåfør dårlige dager, og det er rimelig å anta at du som passasjer har din oppfatning av “de verste sjåførene”…

 

Tja, hvorfor ikke…

 

Bussemann åpner Herreavdelingen

Joda, det er stille på Bussbloggen i disse dager, og slik vil det nok bli i tiden framover. Men det dukker opp livstegn en gang iblant, og tirsdag kveld kunne man høre et innspill fra Bussemann i det vidunderlige programmet “Herreavdelingen” på NRK P1.

For å sitere Herreavdelingens podkast-side:

Svær buss på rødt, alt var Finns skyld! 62 Bergens-liv i fare pga Herreavdelingen.

 

Kom gjerne med synspunkter

Hvem har mest ansvar, bussjåfør eller pilot? Jeg regner nok med at de fleste der ute har mer respekt for piloten og mener at denne bør tjene mest, men kanskje noen ser sammenligningen som framheves her i filmen?

 

Så var det slutt…

Sakset fra BT.no sin hovedside torsdag kl. 13:30.